SONE
Soneterapi er et gammelt behandlingssystem som har blitt videreutviklet fra fotsonebehandling til ulike systemer som omfatter hele kroppen. Ved å trykke et bestemt sted, kan man behandle en tilhørende del av kroppen. Behandlingsmetoden forklares med at hele kroppen avspeiles i føttene eller hendene, evt. ansiktet eller ørene.
Dersom et organ er affisert av sykdom eller er svekket, vil underhudsvevet i den tilsvarende sonen kjennes hard, stram, øm eller smertefull. Behandling av denne sonen vil virke inn på tilhørende vev eller organ. Soneterapi blir også betegnet som refleksologi.
Sonesystemet som gjenspeiler hele kroppen er i overenstemmelse med et bioholografisk prinsipp og forklares ofte på grunnlag av ECIWO-teorien. (Embryo Containing Information of the Whole Organism)
Historikk
I legen Akhmabors grav i Saqqara i Egypt finnes det veggmalerier fra det tidlige 6. dynasti (ca. 2330 f.Kr.) som sannsynligvis viser en scene fra en soneterapeutisk behandling. Vi har også andre vitnesbyrd som tyder på at soneterapi har vært en viktig del av den gamle egyptiske legekunst, som ifølge den greske historieskriveren Herodot sto høyt.
Den moderne soneterapien stammer fra USA. Ifølge doktor Joseph Bachmann som underviste i fysiologi i USA i årene 1846-1881, ble fotsoneterapien oppdaget i 1842. Den er kjent fra enkelte nordamerikanske indianertradisjoner.
I begynnelsen av vårt århundre ble soneterapien videreutviklet og systematisert av den amerikanske øre-nese-hals-legen William H. Fitzgerald. Hans sonesystem omfattet hele kroppen, ikke bare hender og føtter. Flexner-rapporten som i 1910 fastslo strenge vitenskapelige kriterier for amerikansk medisin, medførte imidlertid at soneterapien ble utelukket fra den medisinske undervisning i USA. Den form for fotsoneterapi som senere har fått gjennomslag i alternativ behandling, stammer fra en av Fitzgeralds elever, massør Eunice Ingham.
Det er utarbeidet kart over sonene i føttene og hendene og i dette arbeidet har nordmannen Charles Ersdal (1939-95) gjort en stor innsats. Gjennom utallige studier laget han et nytt system for soneinndeling. I motsetning til datidens oppfatning innen soneterapi avviste Ersdal egne soner for f.eks. migrene eller forkjølelse, og baserte isteden de ulike sonene på organene i kroppen. Dermed la han også grunnlaget for at fotsoneterapi kunne bli en mer presis og effektiv metode for diagnostikk og behandling. Fra å være en” enkel” terapiform utviklet Ersdal fotsoneterapi til å bli en svært detaljert behandlingsmetode.
Les mer om Ersdal metoden her:http://www. alternativ.no/behandlingsmetoder/ersdalmetoden.php
Siden 1960-tallet har soneterapi vært praktisert i Norge og er i dag en av de vanligste former for alternativ behandling.
Beskrivelse av behandling
Primært i undersøkelsen av pasienten er undersøkelsen av sonene i føttene og eventuelt hendene. Den gir behandler informasjon om hvilke organer eller vev som er affisert i det aktuelle sykdomsbildet. Men behandleren vil også ha andre innfallsvinkler til å kunne danne seg en oppfatning av pasientens problemer og årsakene til disse. Her er anamnesen viktig og eventuelt medisinske tilleggsopplysninger. Behandleren kan supplere undersøkelsen med andre diagnostiske metoder alt etter hvilke nye kunnskaper han/hun har.
Erfarne soneterapeuter kan utvikle stor følsomhet når det gjelder undersøkelsen av sonene i føttene, og vil i mange tilfeller utfra dette kunne danne seg en mening om det dreier seg om sirkulasjonssvikt, akutte eller kroniske betennelser, i de respektive organer. Derved vil han kunne forme hypoteser om hvor i kroppen et medisinsk problem sitter, og hva slags problem det er snakk om.
Når det oppstår ubalanse i et organ eller i en del av kroppen, blir tilsvarende sone eller område på føttene følsomme for trykk, og der det er mest smertefullt er det mye “krystaller”. Ved gjentatte trykk og stimulering på området vil krystallene forsvinne, i takt med smertene. Selv om behandlingen kan være smertefull, vil det allikevel i de fleste tilfeller oppleves av pasienten som en lettelse.
Reaksjoner etter behandlingen oppstår vanligvis behandlingsdagen eller dagen etter og kan medføre en forverring av de symptom som fra før er aktive. Ellers kan man oppleve generelle symptom som hodepine, tretthet, diare, svetting, utsondring fra slimhinner og økt vannlating. Disse symptomene er forbigående og tolkes som tegn på at kroppens selvhelbredende system er stimulert og at det skjer en avgiftning.
Soneterapi kombineres ofte med annen behandling. Det er ikke uvanlig at norske soneterapeuter også behersker andre former for behandling som urtemedisin, homeopati og øreakupunktur.
Anvendelse - hvilke problemer kan hjelpes
Fordi soneterapi først og fremst stimulerer pasientens selvhelbredende prosesser, kan behandlingsmetoden brukes både ved kroniske og akutte problemer. Soneterapi brukes også til forebyggende behandling fordi funksjonsforstyrrelser hevdes å kunne gi utslag i fot- og håndsonene før de har ført til manifest sykdom.
Soneterapi blir ofte brukt ved:
- Urinveisplager
- Migrene og andre hodesmerter
- Betennelsestilstander i ledd og vev og andre organer
- Hormonelle lidelser som uregelmessig menstruasjon
og PMS
- Lever og galleproblemer
- Fordøyelsesproblemer
Soneterapi kan egne seg til behandling av mange lidelser hos barn, som kolikksmerter, diaré og gjentatte luftveisinfeksjoner. Eldre pasienter reagerer vanligvis tregere på behandlingen, men også i aldersomsorgen kan soneterapi ha en viktig funksjon.
BIOSONE